NDL – Norwegian Defence League – Norsk Forsvars Allianse.

Etter nøye observering kan man se at forkortelsen: “NDL”, har en tendens til å dukke opp i media. “NDL” står for noe så finurlig som: “Norwegian Defence League”. Det morsomme er når de selv oversetter partinavnet til norsk, og kaller seg selv for: “Norsk Forsvars Allianse”.
“Morsomt”, var det første jeg tenkte. “De er allierte av det norske forsvaret!”, men så feil kunne jeg altså ta. Det de er, derimot, er en gjeng med kvasidyslektikere som bedriver politisk ordelingsfeil og allierer seg med det norske folket mot den store slemme trusselen: Muslimer. Jadda. Så lang har vi kommet, folkens. Så langt har vi kommet.

 

Utifra partiets eget manifest (ja, helvete, de har faktisk et jævla manifest) kan man se at deres interesser ligger innenfor det å forsvare menneskeretter, demokrati og norske lover (så gøy! De er  et søsterparti  av et engelsk parti, men finner fortsatt hjerterom til å forsvare våre lover. Selv når de er opptatt med å slikke liket til Thatcher oppover ryggen) samt å spre informasjon om den muslimske trusselen.

 

Og dette er alt jeg faktisk orker å skrive om denne lille, men akk så skremmende, fadesen. Nei. La oss takke disse menneskene. Disse modige individene som vil plassere seg selv på fronten av barrikaden. Jeg regner med at deres foreløbige hjertesak er å boikotte samtlige av kebabbsjappene i Oslo, samt taxisjåførene.

 

Ps: Det fjerde punktet på Il Manifesto er faktisk å bevare tradisjoner, men bare de norske, selvsagt. Det er jo bra. La oss fortsette å spise brunost, gå på langrenn hver søndag, skape rotete politiske situasjoner, borre i lofoten og banke konene våre på tirsdager. La oss bli et isolert og lukket samfunn. Det gikk jo så utrolig bra med de andre som prøvde. Kremt.

 

God jul! Xoxo.

 

Kjære Verden

Idag så jeg en dame i førtiårene med lilla One Piece på Sogningen Storsenter. Hva skjer med deg?

Fotofetisj, sadomachokisme, elefant, russisk rulett og slede.

De fem ordene i tittelen (eller seks, alt ettersom) er det som former basisen i denne lille novellen under.

 

Ps. Jeg ble tvunget til å legge den ut av “Eva”. Hun sviktet Kunsthistorie for å gå på Litteraturvitenskap, og bør derfor vite hva hun snakker om.

Pps. Den inneholder banning av forskjellige variasjoner, og er derfor ikke for sarte (familie)sjeler.

Ppps: God jul!

 

Jeg husker det enda. Den dagen. I desember. Jeg og Eva. Oss to. Og en slede. Frostrøyken sto ut av kjeften på oss mens vi sto der på toppen av bakken og hveste som to astmatikere med kols.

«Ein gong til?», spurte hun så uskyldig. Den dag i dag angrer jeg på at jeg ikke svarte nei. Jeg var jo egentlig sliten. Hadde fått nok. Var jo faen ikke noen atlet heller, men klarte ikke å si det til de forventningsfulle øynene. Det er jo ikke min feil at nabojenten skulle være så forbasket søt, men lettere tilbakestående. Alle er ikke født like heldig her i livet. Jødene og Hitler kan testamentere for det. Så slik ble det. En tur til. En siste tur.

 

«Weee», som det lille barnet hun var, ihvert fall innenvendig, skrek hun ut av gledet idet vi satte oss på sleden. Jeg vurderte å påpeke at ferden nedover ikke hadde begynt enda, men hadde ikke hjertet til det. Jeg skrek heller med, av falsk hjertenslyst og sparket ifra. Jeg vedder på at vi kjørte i minst 43km/t nedover den bakken. Skrikende. Leende. Om Gud hadde fortsatt vært i live og sett dette, hadde han fått tilbake troen sin på menneskeheten. Jeg vedder på det. Helt til det skjedde.

 

Av en eller annen grunn ville Eva styre. Jeg burde sagt nei, men, nok en gang så hadde jeg ikke hjerte til det. Hun så en dump i bakken. Et lite hopp. Jeg hadde nektet å styre sleden mot det alle de andre gangene vi hadde kjørt nedover, men nå ville den lille lufthjernen hennes gjøre det selv. Med et krafttak vred hun rattet mot venstre, mot undergangen (nok en politisk metafor). Jeg prøvde å reagere, men armene hennes hadde abnormal styrke, de prøvde sikkert å kompensere for den manglende hjernekapasiteten. Vi traff det naturlige hoppet med full fart, og fløy oppover i luften. «Mååånen», skrek Eva, som om hun trodde at vi skulle klare å kjøre helt opp til den. Så feil tok hun. Det eneste hun traff, var himmelen.

 

Lyden idet nakken hennes ble knekt mot den store steinen som hadde forkledd seg som et monsterhopp i en uskyldig akebakke, kommer aldri til å forlate meg, selv ikke i dag når jeg sitter her med en gammel revolver pekt mot tinningen og skal trekke av. Tre andre har gjort det før meg. Sannsynlighetsberegning har riktig nok aldri vært min ting, men jeg tror at det betyr jeg er ille ute – selv om vi har snurrer rundt på syldineren flere ganger. Jeg har overlevd enda. Flere klikk. Akkurat som han gale mannen i Hjortejegeren, men kanskje, kanskje det er nå det tar slutt. Det forklarer i hvert fall hvordan jeg presterer å tenke så fort – nesten en hel side, og det bare på den tiden det tok meg å peke det kalde røret mot tinningen. En del av meg håper at den ikke skal klikke. At det siste jeg får høre er krutladningen i det kulen blir presset ut av røret, og gjennom hodeskallen min. At den siste lyden jeg skal få høre, er så overdøvende at jeg slipper å høre nakken til Eva.

Men. Så heldig var jeg selvsagt ikke. Jeg tydeligvis ikke slem nok til å få skyte meg selv til døde. Det er en rett forbeholdt fiktive karakterer i film, forsmødde husmødre og Hitler. Når klikket kom, og pengesummen på bordet ble tredoblet, forsto jeg hvor dum jeg hadde vært. Jeg strakk frem venstre hånden for å grabbe til meg den formidable haugen med lapper som lo der, men ble til min store overaskelse stoppet. En gigantisk kjempe sto foran meg, med et sånt derre hvitt bånd på pannen, med en rød stjerne.

«Hvem faen er du?», spurte jeg. «En statist i remaken av Pearl Harbor?» Det var alt jeg rakk å si, før han langet ut mot meg med høyrehånden. En hook! Jeg prøvde å avverge det hele ved å bøye meg til siden, men glemte at han hadde to hender. Med den andre tok han et kraftig kvelertak, og slengte meg i vekken. Det siste jeg såg før jeg besvimte, var han som rev av begge sokkene sine, og smilte feverisk.

 

Jeg vet ikke hvor lang tid før jeg våknet opp igjen. Timer. Minutter. Dager. Man får ikke med seg slikt når man er bevisstløs som en konsekvens av et utrivelig hodestups møte med en vegg. Rommet jeg befant meg i, var helt mørkt. Jeg prøvde å rope, men fikk ikke en eneste lyd ut av kjeften. Den var stappet igjen med en gagball. Det var først nå at det gikk opp for meg at jeg faktisk lå bøyd over en bom. Slik homser som driver med turnus hopper fra. Jeg følte meg som en statist i Pulp Fiction, og prøvde å forbanne livet som tydeligvis slenger dårlige filmreferanser etter meg i hytt og pine. Etter en stund, eller, jeg tror det var en stund, åpnet døren seg. Lyset som kom inn, brente meg i øynene. Jeg så en svak kontur av noe gigantisk i den. Jeg prøvde å myse – brillene mine var tydeligvis vekke – og så til min store forskrekkelse – at det var den feite mannen som hadde prøvd å avverge meg fra å stikke av med pengene tidligere i dag. Han gliste noe forferdelig, og minte meg om en klone mellom Hufsa, Carl I Hagen og Moskva-Marit. Med sakte, men bestemte skritt, lubbet han mot meg. I det han kom nærmere, kunne jeg se hva han hadde på seg – noe jeg skulle ønske at jeg aldri måtte gjøre. Han var utkledd som en Gimp. En føkkings, jævla, helvetes, Gimp. Lærkostyme, stygg maske og det hele. Han sa noe, men jeg kunne ikke forstå hva det var pga. Den forpulte masken. «Hmm?», prøvde jeg å si gjennom gagballen, men alt som kom ut var «mhmamfaw?». Han forsto tydeligvis mitt forsøk på kommunikasjon, og gryntet noen lyder igjen, nok en gang prøvde jeg meg på et «hmm?», han gryntet, jeg «hmm»-et, han gryntet, slik fortsatte det i evighet, til han tok av seg den jævla masken.

«Jacob?», sa han på gebrokkent norsk. Nok en gang prøvde jeg å «hmm-e», tilbake. Jeg hadde jo på meg en føkkings gagball, noe som gjorde sitt for taleevnen. Han tok hintet, og rev den ut.

«Ja, det er meg, og hva faen vil du?». Han begynte å le.

«Voldta deg, selvsagt. Men først skal du få slikke føttene mine. Jeg har nemlig en formidabel fotfetisj», svarte han. Jeg kjente noe vått gli nedover ansiktet mitt – tårer – de første siden jeg ufrivillig hadde drept Eva i skibakken. Han begynte å le enda mer, som det monsteret han var. Med sine to monstoøse hender tok han tak i det høyre låret, og løftet foten opp. Den var full av grønne hår, gule vorter, en kvise, og noe jeg kan sverge på var en død rotte mellom et par av de syv tærne. Jeg begynte å hulke. Skikkelige lange patetiske hulk, med snørr og det hele. Han bare sto der, med den jævla foten veivende forran trynet mitt, som om han bare ventet på at jeg skulle bli ferdig med gråtingen, og klar til fotslikkingen. «Ikke faen», sa jeg til meg selv. «Ikke faen». Jeg prøvde å rive meg løs, men faenskapet hadde selvsagt lenket meg til turnverktøyet. Ingenting hjalp. Jeg var dødsdømt. Jeg fikk en siste desperat idè før jeg begynte å slikke fot med et håp om å redde mitt eget liv.

«Kjære Gud», skrek jeg, «Kjære Gud, Tor og Odin – Kan ikke den av dere som eksistere bare komme hit og redde meg fra denne forpulte Gimpen? Jeg lover å sverige evigt troskapt til dovre faller om dere gjør det!». Og – det er her det begynner å bli virkelig bisart – den ene veggen i rommet bare… eksploderte. Det kom ikke noe lyd, ikke noe «bamm», flammer eller lugubne filmefekter, neida, den bare… eksploderte, liksom. Steinblokkene føyk kaotisk rundt i rommet og støvet virvlet rundt. Inn valset det en Elefant. En føkkings elefant. Den feite Gimpen snudde seg mot den, raseri danderte det valkete ansiktet hans. Han tok springfart mot det majestetisk dyret. Det reiste seg på bakbena – sikkert for å smadre ham med en av de to føttene, men han smatt til siden når det landet på gulvet. Han hoppet opp, og svingte seg rundt nakken på den, og prøvde å kvelde dyret med en kjetting han hadde. «Neeei», skrek jeg ut. «Ikke elefanten», men til ingen nytte. Jeg kan sverge på at den ble blåere enn det den var. En telepatisk tanke formet seg i hodet mitt: «Sverger du troskap?», sa den. «til hva faen da?», svarte jeg. «Han derre elefantguden i Hinduismen, vel», svarte den. Ett stikk dårlig samvittighet gikk gjennom meg. Selvsagt. Elefantguden. Han burde jeg husket. «Selvsagt», svarte jeg. «For evig og aldtid, til dovre faller».

 

Har dere sett Alice? Filmen med den derre katten som smiler? Vel. Dette var værre. Dette var en elefant som smilte. Og det noe så innihelvete. Jeg ble nesten blendet av perleraden den utstrålet når den gjorde det, men værre gikk det med Gimpen. Han begynte å skrike noe forferdelig, og falt av. Ikke klarte han å reise seg heller, neida, han bare rullet rundt på gulvet som en epeleptisk ape. Jeg gikk bort til ham, og sparket ham i trynet med foten. Lyden som kom, var akkurat den samme som på den skjebnesvangre dagen i akebakken, men jeg ble ikke fylt med sorg og ensomhet – jeg ble fylt med glede. Den erstattet rett og slett det gamle «knekket».

 

Jeg snudde meg og så på Elefanten. Den smilte fremdeles. Jeg klatret oppå den, og sammen red vi mot solnedgangen.

 

En uke etterpå døde faenskapet av sult, og jeg ble plasert på et sinnsykehus. Ingen trodde på historien min. «Hvor er så elefanten, da?» spurte legene alltid. «Den er jo død», svarte jeg. «Ja. Død. Selvsagt», repliserte de og ristet trist på hodet. «Ja, død», svarte jeg. «Jeg vet da faen hva en elefant lever av».

 

Hei.

Jeg heter Jacob, og i dag kjeder jeg meg noe hemningsløst. Muligens relatert til at jeg ble sittende og se på denne filmen til langt på natt (halv fem) i går kveld:

Ved første øyekast virket den som en laber kritikk mot det økende overvåkingssamfunet, fordi, en gjeng med dophuer, ble overvåket. Jippiyay. Hvem_faen_bryr seg. Det var ikke før mot slutten og rulleteksten begynte å ramle nedover skjermen som en overvektig dame i trekket på Hodlekve at det gikk opp for meg. “Faen. Denne filmen skulle jo egentlig ikke handle om overvåkingssamfunnet, men om farene ved dop”. Hva sendte meg i retning av den geniale tanken? Ikke et overstadig konsum av snus, ikke det faktum at jeg satt og drakk GT fra en toliters mugge, nei, fordi den nevnte rulleteksten innledet med å ramse opp navn på venner av forfatteren som

A) Døde av overdose

B) Pådro seg permanente psykoser av overdrevent rusmissbruk

og

C) Fordi Alex Jones var med i filmen, noe jeg håper for det fulle ble gjort med en ironisk distanse. Om noen hadde gitt meg en hagle og sagt: “Hey, du, nå kan du blåse kneskålene av en person uten konsekvenser. Bare si navnet så kommer han til å bli materalisert forran deg”, så hadde jeg skreket ut “ALEX JONES”, og blåst de små ovale kjøttklumpene av ham.

El Topo – derimot – var et mesterverk. Jeg aner ikke hva den handlet om, jeg aner ikke hva den prøvde å si, og for å være helt ærlig så kunne jeg ikke brydd meg mindre. Evt så er jeg for lat (psykisk redusert av alkohol) til å greie noe videre ut om det. Bare gjør verden en tjeneste. Send Alex Jones noen dystre tanker, og se El Topo.

Viva la Spania.

xoxo.

Etterlengtet bloggoppdatering!

Jessda. Her er det. Et nytt innlegg. Jeg oppdaterer jo denne bloggen omtrent like ofte som man hører solskinnshistorier fra Israel, og det er jo ikke så kult. Helst burde jeg oppdatert den like ofte som noen avsporer en debatt i Dagbladet… Eller. Nei. Kanskje like ofte som Israel anklager Norge for antisemetisme. Eller. Faen. Jeg har ikke AD/HD heller. Uansett! Jeg burde ta bedre vare på dette muterte kjærlighetsbarnet mitt som for unger født i Tjernobyl til å se ut som velskapte barn.

Uansett. Det har jo skjedd så sabla mye. Flyttet til Bergen. Begynt på sånn derre studieting og blitt student. Ja. Jeg studerer jo verdens minst nyttige fag. Om jeg noen gang tar noe mer enn et årstudie i det, ender jeg opp med å utføre en like stor rolle for samfunnet som trygdesnyltere, eller, enda værre; eigendomsmeglere. Gud bedre, sier jeg bare. Gud bedre. Herre jemeni og herren velsigne oss alle.

Jeg føler strengt tatt at jeg bør få ut noen anekdoter nå. Det er lenge siden, det! Hva med denne:

Ronny, Jacob og Anders Huke drar på et brunt utested i Bergen.

Jeg hadde altså besøk av Anders Huke som mellomlandet på hybelen min på vei til Lofoten. Dette var på en søndag. Vi bestemte oss for å ta en liten tur ut på byen, etter å ha spist en bedre middag som besto av en abnormalt god pølsegrateng. Uten pølser. Med ytrefilet av hjort. Dekadensen lenge leve! Mens vi var ute, fant vi fort ut at det å være nitten ikke var så sabla kult for lille Anders, så vi stakk på et sånt søtt lite brunt sted. Anarkiets siste pustelomme i samfunnet. Vel inne ved et skitten bord, bestemte jeg meg for å ringe min gode venn fra militæret, Ronny. Ryktene skulle ha det til at han var i Bergen. Av en eller annen merkelig grunn klarte han å ta telefonen, men alt han gjorde var å kalle meg feit, og legge på.

Et halvt minutt etterpå sto han foran meg. Lettere beruset. Og skrek. Sammen med den styggeste nordlendingen jeg noen gang har sett. Jeg tror de til og med kalte ham for “Stygge-Erlend”. Uansett: Det viste seg jo fort at Ronny hadde drukket litt mer enn det man bør, selv på det brune utestedet i Bergen – og det sier sitt. Ronny er forøvrig en person som sverger til såkalte “Partytriks”, som består av at når ting dabber litt av, gjør han noe random for å snu litt rundt på det. Det han gjorde denne gangen, kjære lesere, var å gå på do. (Det var ikke partytrikset til tross for at han har ganske dårlig personlig hygiene) – Neida. Trikset var når han kom tilbake fra toalettet. Med et jævla dasslokk under armen.
Detaljene etter dette er rimelig diffuse, men jeg er rimelig sikker på at han prøvde å bruke det som et slagvåpen mot en eller annen bekjent han traff på senere på kvelden. Gud bedre, sier nå jeg. Gud bedre. Det eneste jeg angrer på, er at jeg ikke har noe bilde fra seansen som er en av de merkeligste historiske begivenhetene siden midt i mellom forrige gang Israel og Palestine prøvde å lage en fredsavatale, og Jesus sin oppstanden.

Politikk

Av andre nevneverdige ting, vil jeg bare si at jeg i det siste har vurdert å engasjere meg i politikken. Jeg er trosalt et ufattelig sjarmerende individ, og tror at jeg kunne bidratt med mye for å bedre fellesskapet i Norge. Til tross for at det er et sinnssykt trangt, støvete, og til tider, illeluktende skap. Jeg satte meg ned og saumfarte nettet etter ungdomspartier i Bergen, og prøvde å sette meg inn i deres respektive ideologier. Alt ifra Tjen Folket til dette bedritne ungdomspartiet til Det Liberale Folkepartiet ble kontemplert over, men ingenting fristet.
Helt til jeg leste om Unge Venstre, selvsagt. Jeg har jo alltid vært interessert i Venstre, siden symbiosen mellom private og offentlige aktører virker ganske grei, men de klarte selvsagt å føkke opp alt sammen. Her skal jeg, i et nødstilfelle, påberope meg sitatretten og vise dere hva de skriver

“Informasjon om det vakreste lokallaget i Unge Venstre.

Bergen Unge Venstre er et lokallag med lang historie og gode tradisjoner. Bergen Unge Venstreer et aktivt lokallag: Sammen med Hordaland Unge Venstre arrangerer vi mandagsmøter hver uke, Internasjonal Gruppe diskuterer verdensfred og Bergen Liberale Studenter driver med studentpolitikk.“

Ikke bare har de møter på mandager, den jævligste dagen i uken, men de setter seg faen meg ned og diskuterer verdensfred og. Verdensfred, folkens. Verdens føkkings fred. Hva skjer med ungdommen? Hva skjer med idealismen? Steinkastingen? Bilbrenningen? Neida. Vi skal sette oss ned og diskutere gode gamle verdensfred. Hvorfor ikke slenge inn andre kule utopier i tillegg, som f.eks møter hvor mang kan diskutere hva man kan gjøre for rusmisbrukere i Norge? Hva man kan gjøre med mobbeoffre? Hva man kan gjøre med de som sitter fast i helsekøen? Den psykiatriske køen? Jeg regner med at de gjør det og, men det er tydeligvis ikke like viktig som å diskutere “verdensfreden”. Jeg blir så agitert at jeg nesten spyr over hele jævla datamaskinen. Ja. Jeg banner. Jeg banner skriftlig. Noe så inni helvete og. Vet du hvorfor? Selvsagt ikke. Det er ikke relatert til min (til tider) vulgære personlighet, det er relatert til at her kommer faen meg språket til kortet. Til korte, folkens. Det finnes ikke ord som kan beskrive den oppgittheten jeg føler over å lese at vettuge folk som tror de kan gjøre noe, skal kaste bort tiden sin på å diskutere VERDENS FØKKINGS FRED. Våkn opp, drittunger. Våkn opp og se verden i øynene.

Begynn med de små problemene. Bit for bit. Jeg mener; det er mer realistisk å diskutere fredsforhandlingene i Palestina, en verdensfred. At folk blir drevet av en idealisme om å gjøre verden til et bedre sted er vel å bra, men å kaste bort tid og ressurser på å diskutere.. verdensfred?

Faen heller. Jeg melder meg inn i Tjen Folket. Skal bare spare opp nok penger til en Lenin-maske og en Ak47 ført – og jeg lover deg – kjære leser – at som superduperkommunistsjef – er Unge Venstre (Bergen. Resten av småjævlene er greie. De kan fortsette.) det første partiet jeg egenhendig skal spikre igjen dørene på.

Peace out. Xoxo.

(jeg kan forøvrig love samtlige der ute at neste bloggpost skal inneholde en dyp lingvistisk analyse, og tittelen skal være: “Hvordan Banning Forbedrer  Det Norske Språket Og Utvider Vår Intellektuelle Kapasitet”.)

Sånn derre “dikterifaen”.

That’s rite. Jeg har begynt å få sansen for å dikte. Sånn derre finurlige linjer man skribler ned under et kjedelig foredrag, og, herre jemini, det er visst en del av de der ute.

Her er mine tre siste kreasjoner. Håper de faller i smak. Setter selvsagt pris på sånn derre konstruktiv kritikk og. Nei. Ja. Jeg tuller. Jeg kommer til å drite i det, som den narsissisten jeg er.

Det første diktet har blitt publisert tidligere på bloggen, men jeg føler at det fortjener enda en sjanse. Det heter “Båtpoesi”, og er en astronormaljournalistisk reise inn i det indre, til det indre, til en som tar båten hjem til sogn.

Hjem. Hjem til Sogn.

Skrikende unger. Små føtter over trommeparketten.
Spikerpistolen hyler i stakkato. Naglet i gulvet.
Ubevegelige trommestikker. Stillhet.
Stillhet bare brutt av
Katamaranen hule brøl
som
forstummer brunstropene til bukken
Hjem. Hjem til Sogn.

 

Det andre ble skrevet på en tekst og kultur forelesning.  Det er en såkalt “minimalistisk”, gjenfortelling av en forelesning.

Lesesalen

Stemmer knitrer

Fortapte blikk

Bortkastet

røst til

døve ører

Det er liv på

Lesesalen

I dag.

 

Det tredje og siste ble skrevet på et seminarmøte i Tekst og Kultur. Enda en fjomp skulle snakke om estetikk, blandet det med hermeneutikk og presenterte en rekke metall-relaterte sanger.

 

Enda en framføring

 

Famlende taler

Stumme elever

Estetikk i

Musikk

Liv

og

Død

Enda en forpult framføring om svartmetall.

 

Huzzah. Er jeg et litterært geni, or what?

 

Moro med Nes, Simon og Shadowgate.

Fikk besøk av Simon i dag. Etter å ha slukt nedpå en rekke Venture Brothers episoder ,bestemte vi oss for å ta et blikk bak i fortiden, og grave frem familiens gamle NES maskin. Utrolig nok fungerte traveren enda, selv om bare én av de to kontrollene var brukbare. Intet co-op på Turtles 2 i kveld, nei.

 

Men. Fortvil ikke. I den sorte kassen dandert med gammelt støv, mellom Super Mario Allstar og det første Ninja Gaidin spillet lå nemlig Shadowgate! –> (http://en.wikipedia.org/wiki/Shadowgate)

 

Dette faentastiske pek-og-klikk spillet viste seg å være like vanskelig nå, som da jeg var syv år gammel og lurte på hvorfor i helvete et var tekstet med svensk. Spillet består av en meget vakker grafikk, og er fylt med farer bak hver eneste dør, og i hvert eneste vann. Jeg velger å dele med dere noen av scenene der protagnisten ble erklært død – og det på kinking svensk. Kos dykk.

 

Og

 

Pure genious!

Båtpoesi.

Aight. Tiden er inne. Jeg har fått nok av dette “urbane” livet der hver dag er en kamp mot meg selv, klokken, innleveringer og sure narkiser som skal ha røyk. “Nei. Jeg har ikke røyk”, sier jeg. “Skal vi inngå et samarbeid? “, svarer de. “Nei. Jeg jobber alene”, svarer jeg. “Kan du suge deg selv, da?”, repliserte den aldrende rusmissbrukeren. Jeg kunne ikke si annet enn: “Ja.” og løpe min vei med tårer i øynene.

Så. Nå sitter jeg her da. På båten hjemover. Hopper av på Leikanger, selvsagt. Koster jo faen meg en formue dette. Setter min lit på at pappa henter meg, eller kanskje Simon. Helst ikke begge. Det skjedde en gang jeg skulle fly hjem fra Bodø. Pappa nektet å hente meg, Simon sa ja. Kom ut av flyplassen, og ser to biler jeg kjenner igjen. Pakka sin Honda, og SImon sin… erh. Ja. Hva det nå enn er han kjører. Kjønnet på den bilen er like lett å definere som en av shitkidsa i Tokyo Hotel.

Uansett. Jeg måtte jo forklare min far at siden Simon har kjørt så sabla langt for å hente meg, er det bare rett og rimelig at jeg satte på med han. Dessuten var det hans feil som presterte å skulle lure meg. Enden på det hele var at han kalte meg en “utaknemmelig sønn”, eller noe annet vrøvl, ble snurt og gikk rundt og furtet resten av dagen.

Men Ja. Pokker. Var dette med båten, da. Vi vet jo alle at Fjord1 er en “evil corporation” like ond som Coca Cola. Det finnes helt sikkert mennesker som mener at de også er med i Verdensregjeringen (New World Order), står bak Chemtrails (i fjorden, selvsagt. Jævler) og blander ut bensinen sin med vann som de tapper fra fattige landsbyer i Tibet. Slik som store og slemme selvskaper gjerne gjør. Hallo? Har jeg rett – eller hva? Nei. Dette er vel noe jeg får overlate til de som kan det best. Nyhetsspeilet og barn med dobbeltnavn (ofte noe ala Ole Martin. Tror jeg. Ser for meg at de fleste konspirasjonsteoritkere heter det, eller en variant av det.)

Anyhoo. Båten. Ja. Hadde sett for meg seks rolige timer med meg selv, min nyreparerte mac, en markeringspenn og Filosofiboken, men noe har tydeligvis forandret seg drastisk siden sist jeg tok den for ti år siden. Det er faktisk mennesker her. Jævlig mange av de også. Gamle folk som spiser vafler, middelaldrende folk som sover, ett helt jævla føkkings idretslag fra “Hyllestad”, eller noe annet dritt, og rundt 67,3 smårollinger som varierer mellom å løpe vilt rund mens de roper i ekstase, gråte eller sparke i en stol. Helst min stol.

Så her har dere et dikt om turen. Jeg skal jo trossalt bli poet når jeg blir stor.

Hjem. Hjem til Sogn.
Skrikende unger. Små føtter over trommeparketten.
Spikerpistolen hyler i stakkato. Naglet i gulvet.
Ubevegelige trommestikker. Stillhet.
Stillhet bare brutt av
Katamaranen hule brøl
som
forstummer brunstropene til bukken
Hjem. Hjem til Sogn.

I retrospektiv ser jeg at det kan være et dikt som handler om å nagle fast små barneføtter til gulvet. Det er noe jeg selvsagt ikke vil ha på meg. Hallo. For en grotesk handling. Det hele er selvsagt bare en metafor for det å lulle skrikende avkom i søvn. Det kan jo alle se. Like logisk som at Kenedy aldri ble skutt, men overkjørt av en Fjord1 katamaran sendt fra fremtiden for å… kjøre over JFK.

Logik. Asså.

Sånn derre litterært geni, liksom.

That’s right. Tror faen meg jeg skal bli forfatter snart.

Her er historien jeg leverte til sånt skrivekurs for pretensiøse forfatterspirer som jeg går på. Den ble mottatt bedre en forventet (om man ser vekk ifra avstanden alle på kurset tok fra delen med “skrevsylta”.

Anyhoo.

Enjoy.

«Bedriten middag»

Novelle med den anerkjente, men akk så fiktive kunsteren «Geir Tellus», i hovedrollen.

Diktert av Jacob Knagenhjelm

Hei. Jeg heter Geir Tellus. 55 år gammel. Kjent og annerkjent norsk kunster. Døende. Dette er den fantastiske historien om middagselvskaper min kone bestemte seg for å arrangere.

«Geir, se nå å bli ferdig». Marianne. Min andre kone. Hun holder aldri kjeft. Faen meg aldri. Denne kvelden er selvsagt ikke noe unntak. Bare hun er retardert nok til å be over Kristian og Klaus med sine «respektive» partnere: Irene og Lina. «Kongolina», er hva vi kaller henne bak hans rygg. Bare Klaus er forrykt nok til å tilby en mulatt fra Vik, med aner fra Tanzania, ringfingeren og halve kongerike. Vel. Halve ringfingeren selvsagt. Han har alltid hatt sine sidesprang, den sleske og bedritne jævelen. Jeg vedder på at anene hans er Jødiske. Det skulle ikke forundre meg om den korrupte kroppen hans er reinkarnasjonen til en av de tredve jødene som som overlevde konsentrasjonsleirene. Norsk er han jo, selvsagt. Bare nordmenn kan være så forrykte, kyniske og blottet for logisk sans som han.

«Hold kjeft». Der. Den burde sitte. Kanskje hun endelig lukker igjen kjeften like hard som skrevsylta. Når var det jeg fikk igangsette en oppdagelsesekspedisjon der sist? Må ha vært før fødselen til den lille, i hvert fall. Ikke at skattekammeret til Marianne var noe å trakte etter når den var unnagjort. Like stor og fattig som Afrika er hva den er. Nei. Jeg får vel knytte dette bedritne slipset og komme meg ned. Bare sluke glasset først.

Trappen. Jeg er glad for at jeg slipper å se ansiktet mitt i det jeg setter benene mine på den. Kanskje det skal bli mitt nye bilde? Siste bilde? Et kubistisk maleri av en gammel, bitter og alkoholisert kunster som strever seg nedover en trapp. Kritikerne kommer til å elske det. «Ett blikk inn i sjelen», kommer de til å se. «Han malte sin egen undergang. For en selvinnsikt!». Den visuelle orgasmen de kommer til å oppleve vil bare bli overgått av pengene det kommer til å kassere. Grådigheten deres kjenner ingen grense. Det er garantert flere mennesker som ser frem til at jeg dør, enn det er de som håper på at jeg lever. Hvorfor skulle de ikke det? Verdien vil jo i hvert fall stige når jeg forlater denne kloden. Det eneste vi har til felles er navnet. Hele fremtidsvisjonen forsvant like fort som den kom i det jeg satte foten på det andre trinnet. Jævla marmortrapp. Smertehelvete. «Du har kanskje ett år igjen å leve», sa legen. «ett år?» svarte jeg. «Ja. Jeg forstår at det må være hardt, men slik er det. Slik er livssyklussen». Han stirret på meg med dådyrøyne. Jeg ble da faen ikke født i går. Latter var alt han fikk før jeg svarte: «må jeg leve enda ett forpult år? Du kunne i det minste gitt meg seks måneder. Kvakksalver». Den unge og blåøyde legen klarte ikke å si noe etter det. Ingen spor etter Askeladden, der nei. Slik skal det faen meg være. Har jeg ett år igjen å leve, skal jeg gjøre mitt ytterste for å bli husket. «Genial kunster», meg i brunøyet. «Genial rimer på anal», var svaret mitt til alle gravende reporterne som vågde å trekke frem klisjeen. Jeg ble vel ikke født igår.

«Der er du. Endelig. De andre har allerede kommet. De sitter ved langbordet i spisestuen». Medynk. Aldri har hun sett så vakker ut før. Sort kjole. Dyp utringing. Diamantsmykke som jeg kan banne på hun at hun ikke har fått av meg. Perleøredobber og rød leppestift. Brått grep jeg tak i midjen hennes og presset kroppen hennes mot meg. Intimitet. Jeg sverger på om at jeg bare rakte ut hånden, kunne jeg ta på pulsen hennes som om det var et vibrerende bånd av energi. Til hva slags nytte? Resultatet hadde blitt nedslående. Den kan ikke ha vært over seksti, i hvert fall. Jeg trosset oddsen, og bøyede meg frem mot et kyss. Øyekontakt. Fortvilelse. Vemmelse. Ikke noe kjærlighet her i gården, nei. Med en gang det gikk opp for meg at hun heller ikke idag var villig til å dele leppene sine med meg, de store, vakre og fyldige leppene. Jeg dyttet jeg henne svakt fra meg. Det så ut til at situasjonen fortsatt kunne reddes. Før jøden viste trynet sitt, selvsagt. «GEIR! MARIANNE! Så romantisk. I deres alder!». Sarkastiske slimål. Frykten i Marianne sine øyne var faen ikke noe mat for sjelen. Med en gang hun så den sleipe rotten med bavianen grep hun tak i bakhodet mitt og presset ansiktet mitt mot hennes eget. Forsynte seg grådig av leppene mine. Er det noe jeg vet om min kone, så er det at hun ikke er noen voyeurist . Jævla maskeradespill. Fasaden skal alltid opprettholdes. «Til døden skiller oss ad».
Ikke at det er så lenge igjen til. Hun kommer i hvert fall til å sitte bedre igjen i det enn meg. Hun, Ina og den lille. De kommer til å ha et stort hus, penger og en haug av kunst å fråtse i mens jeg bare skal fungere som et organisk koldtbord for makk. Den eneste trøsten jeg kommer til å ha i graven er at det ikke blir noe økologisk måltid. Halvparten av de kommer sikkert til å dø av alkoholforgiftning når de tar den første jafsen av mitt dødelige legeme.

Jeg prøvde forsiktig å sondere munnen hennes med tungespissen uten respons. Det subtile klypet hun ga meg i siden signalet på at nok er nok. Det hele var en teatrisktal gest av slik en kvalitet at om en talentspeider fra Riksteateret hadde sett oss, hadde vi garantert fått vårt eget stykke med en gang. Marianne smilte det vakre smilet sitt til Klaus, jeg bare gliste fårete. «Oppfør deg i kveld, vær så snill». Stemmen var kald og bønnfallende på en gang. Hun geleidet til meg bordet. Garantert fordi hun ikke ville at de andre skulle legge merke til den subtile sjanglingen jeg hadde fått meg. Ett par stive kurerer ikke alt her i verden.

Ina. Den eldste av mine to barn. De vakreste kunststykkene jeg noen gang har utført, om jeg så må si det selv, ga meg et blikk hun bare kan ha arvet av moren. Jeg kjente at årene frøs til is.

«Hva gjør hun her?»

- Jeg inviterte henne
«Inviterte henne?»
- Ja.
Et stikk av dårlig samvittighet og skam for over meg
«Hvor er den lille?»
- Hun sover

De dårlige følelsene forsvant like fort som de kom. Jeg merket at irritasjonen bygde seg opp igjen. Her går jeg halvfull, irritert og halvdød geleidet av min egen kone – en isdronning som for heksen i Narnia til å se ut som moder Theresa i forhold. Jeg. JEG. Den tidligere genierklærte kunstneren Geir Tellus. Kunstneren som var elsket og hatet av alle kritikerne. De elsket meg. Jeg husker spesielt en artikkel fra D2. «Stryk navnet til «polarstjernen». Skift det ut med Geir Tellus. Himmelen har fått besøk av en ekte stjerne», skrev de. Pretensiøst dritt som fikk meg til å rødme, samtidig som jeg likte det.

Marianne, min kone, solstrålen uten energi, fikk til slutt ført meg til bordet. Gjestene reiste seg høfflig. Klaus, Lina og de to andre som jeg aldri husker navnene på. Min datter reiste seg selvsagt ikke. Garantert en blanding av at hun er ekstremt feit, og at ungdomsrebellen fortsatt er en del av henne. Hvordan skulle hun uansett ende opp, med en far som neglisjerte henne, og en mor som ikke foret henne med annet en hummer, kaviar og belgisk sjokolade? Om en gjeng kommunister hadde tatt makten på stedet, og stormet stuen, ville de halt henne ut gjennom døren. Med hjelp av en minitraktor, selvsagt, for å stille henne ut som et kroneksempel på hvor dekadente de «intellektuelle kunstnerne er». De skulle bare visst. Alle som kjenner meg vet at det ikke finnes et fnugg av intellekt i noe av det jeg gjør. Med alt annet enn kunsten er jeg som en omvendt Kong Midas: Alt jeg tar i, blir til bæsj, men ikke kunsten. Neida. Gullbare på gullbare i form av alt mulig pretensiøst tull.

Mat på bordet. Forrett. Marinerte sjøkreps dandert med sesamfrø, en eller annen syrlig saus og et par tre blader. Slik det skal se ut.

«Mmm. Dette ser fantastisk ut». Damen som jeg aldri husker navnet på åpnet kjeften for første gang, bare for å avsløre en krittkvit perlerekke. Ansiktet så faktisk ganske fullkomment ut. Akk. Den som var ung, viril og ikke-døende igjen.. Hvitvinen demper, i hvert fall.

Middag. En klump med lunkne poteter. Fløtegratinerte, selvsagt. To-tre medaljonger med ytrefilet. Hjort. Blodige, men myke å kutte. Følelsen av å ta kniven mot de er vanskelig å beskrive. Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg at det er jeg som ligger der, og at en lege drapert i hvitt fører kniven mot meg. Skjærer i meg. Kutter i meg. Jaja. Hva er det ikke noen glass med rødvin kan kurere? Praten flyr rundt bordet. Øst og vest. Som norda,- og vestavinden. Det eneste jeg hører er susingen. Godt brisen.

Desert. Hoffdesert. Krem med pikekyss og smeltet sjokolade. Endelig fikk kokken til noe. Den jævla polakken. Dessertvin. Konge. Alltid lett å sluke ned. Jeg hevet hodet fra tallerkenen. Det hadde ikke vært så jævlig vanskelig å være døende om… Om folk kunne brydd seg. Sett meg. Litt medlidenhet på sine gamle dager, er det for mye å be om? Tydeligvis. Mer dessertvin. Om bare noen kunne bry seg.

En varm hånd oppå min. Marianne?

«Går alt bra med deg, pappa?» Ina. Selvsagt. Kan ikke noen andre bry seg?

- Kjempebra. Konge. Det var ikke før hun tok vekk hånden igjen, at jeg kjente hvor mye kroppskontakten fra datteren min hadde varmet. Faen.

Musikken begynner virkelig å irritere meg. Heismusikk. Sikkert noe hun har blitt prakket på i en eller annen helsekostsjappe. En stemme. Marianne. Edru. I stor kontrast til meg. Slik hun skal være. Natt og dag. Kone og mann. En anmodning om å flytte oss innover til biblioteket for en kopp kaffe, en sigarett og kanskje en dram. Dram skal de få, men det blir ikke bedre enn den elendige flasken med Bache. Med mindre hun med de perlekvite tennene spør, selvsagt.

«Er det noen som vil ha en dram?» Kjerringa. Kom jeg i forkjøpet. Helt greit. Slipper å snakke. Nå kan jeg i det minste konsentrere meg om å skifte cd. Vekk med dette Zen-tullet. Frem med noe som har klasse. Gudene vet hva jeg fant. Fomlet i blinden.

Min første replikk siden vi satte oss til bords: «Beklager at jeg må frarøve dere fra mitt nærvær. Må på badet». Alle lo. Klaus lo selvsagt høyest. Musikken ble spilt av på badet og. Slik går det når man invisterer i et musikkannlegg som koster det samme som ett av bildene mine. Lyd hvor som helst. Når som helst. Tom Waits. Mannen med stemmen. Gudeprofeten sang ut av høytalerne. På mitt bad. Mitt bad. Den raspekte stemmen formodelig rant ut av de små mahognyboksene. «Misery’s the river of the world», synger han. Nei. Messer. Han messer. Som en høyesteprest i en kirke. Bare at kirken er badet mitt. Rommet fylt til randen med porselen og kraner av gull. Og… Og. .. Tom waits! «The higher that the monkey can climb», synger han etter referenget, «the more he shows his trail». Skjelvinger. Det er alt jeg kjenner. Ikke noen smerte. Når han var ferdig med den tredje linjen i verset; «Call no man happy til he dies», var jeg allerede i gang med å drukne meg selv i dass. Faen ta dette. Føkk it

«hva skjedde? Du er jo søkkvåt! Det renner fra alle porer…»
- Kjeften, kjerring.»
«Geir, hvordan våger du?»
- Jeg prøvde å drukne meg. Ok.
«Drukne deg?» Latter. Manisk. «på badet?»
- Ja. I dass. Drittplan, kan du si. Jeg har alltid hatet det bedritne klosettet du tvang meg til å kjøpe

Lina og de to andre jeg aldri husker navnet på stirrer forskrekket, men det er ingenting i forhold til Klaus. Han bare står der. Med haken i gulvet omtrent. Glasset han holdt ligger spredt rundt bena. Restene etter Bache slikker seg oppover dressbuksen hans.

Ina og Marianne bare står der. Sammen med… den lille? Hva gjør hun her, klemt imellom sin halvsøster og sin mor, gråtende med en bamse?

Marianne bryter stillheten. «Geir… Hva er det som går av deg?». Dypt åndedrag. Kanskje det bare er best å si det. Få det ut. Bli ferdig med det.

Barn. Kone og besøkende. Jeg er døende.

Stillhet. Gråt. Og.. Hva er dette? Mennesker som kommer mot meg med utstrakte hender, som noen forlorne zombier? Nei. Klemmer. Kanskje de bryr seg allikevel.

Major Parkinson – Fifty – fifty mellom genialitet og epilepsi.

“Hvor var du når Major Parkinsom spilte på Ole Bull 28. August 2010?”
Det er det nye “hvor var du”, spørsmålet som verden burde bli introdusert for. Fuck “hvor var du når JFK ble skutt”, “hvor var du når 11/9 tok sted?”, “hvor var du når Sogndal røk ned fra tippeligaen?”, “Hvor var du når Eva kom på tredje plass i Idol og startet ett middelmådig band med sensuell appeal samt jazzaktige undertoner?”. Fuck det. Fuck hele gjengen.

I kveld. Ja. I kveld. Lørdag (nå søndag, duh) 28. August 2010 (29. I skrivende stund, men hvem faen bryr seg om detaljene, liksom?) var jeg på Major Parkinson sin konsert i Bergen – Ole Bull scene.

Det hele begynte ganske rolig, og relativt fomlete. Jeg mente i god tro at konserten ikke begynte før ni-tiden i kveld, og tok derfor tiden med knusende ro. Helt til Kjetil informerte meg om at han var på vei, og Ina – ei jeg bor med – informerte meg at i følge biletten, så åpnet dørene ved Ole Bull klokken åtte. Da var den så mye som kvart på åtte. Med lettere panikkangst slukte jeg og Kjetil det vi hadde av alkohol, for, ehh, de begynner jo selvsagt ikke før ni uansett. Sant.

I hans tilfelle var det tre bokser med øl (alt han hadde igjen fra bussturen) i mitt tilfelle var det en flaske med god gammel Bianca. Shottene gikk ned en etter en som tyske soldater i Stalingrad, og rundt halv ti var vi ved Ole Bull. Godt fylle og med humøret på topp. Ett par drinker gikk ned, mens vi beskuet den sparsommelige folkemengden som hadde møtt opp. “Dette var jævlig dårlig, nudge nudgje”, proklarmerte Kjetil mangt en gang. Vi forsto etter hvert hvorfor.

Jævlene begynte jo faen ikke å spille før et lite stykke over elleve. Hva faen. I over to timer sto jeg der og hatet livet siden hver eneste sang arrangørene spilte av fadet ut og alle bare: “WOOOOOO! DET DER MÅ HA VÆRT DEN SISTE FADE-OUTEN! NÅ BEGYNNER DET FAEN MEG, ASS”, men, neida. Det begynte aldri. Før etter elleve, selvsagt. Det skrev jeg jo i sted.

Shitheads.

Når konserten endelig begynte, skjedde det ved at hovedvokalmasturbisten i Major Parkinson kom på scenen. Med en discokule. Han bare sto der og sang noe uforståelig dritt, mens noen orkesteraktige toner kom ut. Tanken: “Drep meg. Dette suger balle”, ble skutt frem og tilbake i hodet mitt som en sprettball. Eller rekylkulen skutt av i et rom med vegger laget av vegger som rekylifiserer kuler. Tapetsert med bilder av vokalisten til Major Parkinsom. Som irriterer vettet av meg. Slik holdt han på. Det var ikke mer enn noen minutter. Ett. To. Kansje tre, men det føltes ut som et helt liv. Et helt liv hvor jeg hatet hvert bidige nanosekkund.

Ja. Bilde av vokalisten som bokstavelig talt torturerte meg.

Men.  Så skjedde det. Hele musikkhistorien i Bergen forandret seg. Det var ikke mye som skulle til. Bare en liten pause. Selv de som skrek og hoitet når han sto der og dret seg ut holdt kjeft. Så. BAM. DE BEGYNTE Å SPILLE. Herregud, faen, Maria, Josef, Lucifer, Thor, Odin, Shiva & Belzebub så bra det var. Det var ikke ren fysisk, men mental glede som kom ut. Det var som om hele sjelen min ble masturbert. Av musikk. Opplevelsen var ubeskrivelig. Det er flaut å si, men det som ble ejakulet ut av de høytalerne var den beste konserten jeg noen gang har vært på. Begklager Dave i 2008, beklager Iron Maiden (Naawt. Dere suger. Forpulte briter.), men ærlig beklagelse til Tyyl, Canoon, Koppen og Center of the Universe. Beklager Grand Island som ga oss en jævlig bra konsert til tross for at den var over to timer for lang, beklager til alle dere  som danderte fresen i sommer. Dere var faentastiske. Legendariske. Myteskapende, men. Ja. Ett lite menn. Ett. Dere var ikke Major Parkinson. Dere var ikke Major Parkinsom på Ole Bull scene 28. August 2010.

Den konserten ga meg tilbake barnetroen. Ikke troen på gud, staten, polikere, Høyre eller Venstre. Den delen av sjelstroen er for lengst vekke. Tapt bak en uendelig uendelighet av skuffelser og litterær bæsj. Nei.

Konserten ga meg tilbake troen på musikk. Ekte musikk. Toner som flørter med sjelen, og danser med sinnet. Musikk som fratar deg lysten til å henge deg i den lille 9.2km2 store leiligheten du leier i Bergen. Konserten ga meg tilbake troen på musikk. Ekte musikk.

This slideshow requires JavaScript.